EN TRAILER VED REISENS SLUTT

Del:

 

MC-PARKERING: Standsmessig «parkeringshus».
MC-PARKERING: Standsmessig «parkeringshus».

 

Til daglig er Reidun Røch (47) lærer i ungdomsskolen. Men i ti dager er klasserom og tavle byttet ut med motorsykkel, skinndress og guidet tur i og rundt Alpene. Sammen med 14 andre lær- og goretex-kledde tohjulsfantaster.

 

Tekst og foto: Claus Diseth

 

Guidet tur? På motorsykkel? Hva pokker skjedde med myten om «the lone rider»? Motorsyklisten som individualist? Susende ensom på øde landeveier hvor den eneste dialogen med omverden foregår via grove grynt og enstavelsesord i skitne barer? Og et og annet lett skremt, lett misunnelig blikk som kastes mot ekvipasjen der den dundrer gjennom like lett rystede, små landsbyer? På vei mot «gud-vet-hva», men i alle fall noe større. Og sikkert farlig. Guidet tur? Pøh! Eller?

– De fleste av oss lever hektiske hverdager fulle av ansvar. Det er lite rom for å planlegge en slik tur, bestille hotellrom, finne reisemål, legge opp en vettug rute. Det er rett og slett bare deilig å overlate alt det praktiske til andre, og så nyte turen og naturen, forklarer Reidun.

 

VED MOSELS BREDD

I underbukse og sokker står de der. Bleke og svette motorsyklister på en rasteplass ved Mosels bredd. Hit kom de i buss. Her ventet en trailer med 14 nypolerte motorsykler, et lass bagasje – og alt kjøreutstyret. Herfra starter turen mot alpetoppene, svingete veier, praktfullt landskap. Og hvem fanken glemte å ta med kaldt vann? Solen steker, Moselelven klukker. Vindruene i åssidene er bare ynkelig grønne kart, men likevel et mektig skue. Forbipasserende bilister tuter og hoier. Guiden må prate. Til slutt er alt som må sies, sagt. Alle glidelåser er forsøksvis dratt igjen, hjelmen spent fast under haken og lastebilsjåføren ønsket på gjensyn i München. Det endelige målet. Der en trailer venter ved reisens slutt. For å frakte syklene hele den lange, kjedelige motorveien hjem til Norge. Men først: Cochem.

 

KURVER: Alpene handler om storslått natur - og herlige svinger.
KURVER: Alpene handler om storslått natur – og herlige svinger.

 

EN SKINNBUKSEPILS

«Aber nein, nein! An die Straße nicht. Kommen Sie hier!» Sier hotellverten i den vesle moseldalbyen Cochem. Han ser streng ut, men har gode intensjoner. På et blunk har han stengt vinforretningen kjellervegg til kjellerveg med hotellet han også eier. Han peker inn i butikken. Norske motorsyklister glaner vantro. Utvalget overgår grom-polet til og med i Strömstad! Men det er ikke Gambrinius han ber oss beundre. Han vil at syklene skal parkeres der inne. Blant trockenbärenauslese, schwartzwaldteufel-schnaps og fiiin cognac. Jøss! Det dyttes, rygges mellom kassevis av hvitvin, manøvreres, hoies og fotograferes. Syklene er trygt på plass, hotellnøkler deles ut – og norske motorsyklister gjør som norske motorsyklister skal gjøre: De tar en skinnbuksepils på nærmeste bierstube. Skinnbuksepils? Den iskalde. Duggfriske. Velsmakende. Som drikkes før du svett og varm åler deg ut av…nettopp! Skinnbuksa. Belønningen for en hard dag på veien. Nærmere himmelen er det vanskelig å komme. I alle fall for en motorsyklist.

 

SEXY KURVER

Det er et mektig syn. Fjorten motorsykler som en slange nedover Moseldalen, gjennom Schwartzwald. Stadig oppover. Byer kjent fra vinmonopollisten passeres verdensvant, steder fra historiebøkene utforskes: Zell, Bernkastel, Trittenheim, Trier, Morbach, Birkenfild, Kaiserslautern. Men det er bare garnityr. Reidun og hennes reisefølge er på jakt etter hovedretten – alpene. Etter høyden. Og etter svinger. Masse svinger. Berusende, skremmende, sexy, utfordrende kurver. Der oppe. I alpene. Motorsyklistenes vei til sitt Mekka.

Enhver idiot kan kjøre rett fram, sies det over nok en skinnbuksepils. Ekte motorsyklister hater rette veier og elsker svinger. Alle er skjønt enige om det. Svingteknikk er vitenskap og big business. Men koker ned til bare én ting, enes man om når lær er byttet ut med gå-ut-kjole og fresh sminke: Det er deilig å kjøre sving. På motorsykkel. Deilig! Derfor jager Reidun etter Alpene. Når hun svinger tolv hundre kubikk BMW med langt over hundre hestekrefter, er det bare et par små, sorte kvadratcentimeter med gummi som holder henne fast til veien og Moder Jord. Omtrent som kortenden på en fyrstikkeske.

– Da lever jeg. Jeg elsker å kjøre sving. Elsker mestringsfølelsen! Jodler Reidun i Villingen.

 

MØTES PÅ TOPPEN

Heten i Moseldalen er byttet ut med klar, frisk luft, en stadig tynnere granskog peker oppover. Reidun har forlengst passert Bodensee, vinket farvel både til Tyskland og Sveits og er på god vei opp i Østerrike. De som vil kjøre fort for seg selv, svelger colaen litt raskere enn resten av følget på uterestaurant i en liten landsby ved fjellets fot. De som trenger litt drahjelp legger seg på hjul med guiden i front. Alle møtes på toppen. I Stuben.

– Det er fryktelig morsomt å kjøre svinger. Men naturen bergtar meg så det faktisk er vanskelig å konsentrere seg om kjøringen. Jeg blir overveldet av fjellene. Av høyder, utsikten som er så mektig. Dette er faktisk ett av de få områdene hvor jeg føler meg liten og ydmyk. Og dæven så imponerende det er at de faktisk har laget veier i slike fjell! Det er et fantastisk godt bilde på styrken i menneskets drivkraft. Herregud, hva er det egentlig som driver folk! Sier Reidun. I Stuben.

 

Alpene_2007  2266 - Version 2

 

GNISTSPRUTEN STÅR

Scenen er uvirkelig. Nesten på toppen av Timmelsjoch-passet. På 2 400 meters høyde. Snøen ligger i høye brøytekanter langs hårnålsvingene Reidun forserer i inspirert hastighet. Da kommer Johnny på sin digre Honda GoldWing. Passerer. Stereoen er skrudd på maks. Høytalerne pumper ut en åttitallschläger av puddelrocksorten. Gnistene fyker av fotbrettene på touringbeistet designet for amerikanske highways og slett ikke for trange, svingete alpeveier. Det affiserer ikke mannen i det hele tatt. Han bare gliser.

– Dæven! Så du det, Reidun? spør Johnny

For det har blitt dags for ny skinnbuksepils. Denne gangen utenfor Hotell Post i Brunico, Italia. Følget har klatret opp og ned Timmelsjoch, opp og ned Jaufenpass og hatt 260 kilometer med fantastisk fjellandskap, vakkert vær og flott motorsykkelkjøring. Inspirerende fellesskap. Og Johnny på GoldWing’en bestiller en runde til.

 

EN EGOTRIPP

Hvor er vi? Østerrike? Sveits? Tyskland? Hvem bryr seg? Vi er på verdens topp. På Großglockner. På Edelwisspitze. 2 571 meter over havet. I tjukkeste tåka. Vi ser ikke noe som helst av den presumtivt fantastiske utsikten. Hvem bryr seg? Eller som spanjolene sier: El camino, amigo – el camino y nada mas! Utlagt: Veien, min venn – veien, og intet annet.

– Å kjøre motorsykkel er verdens største egotripp. Samtidig får du innpass i et miljø hvor det ikke spiller noen rolle om du er lærer eller lege, sykepleier eller rørlegger. Her er alle seg selv. Skål! Sier Reidun. I Brechtesgaden.

 

Deretter går det bare nedover. Til München. Til en trailer. Som venter ved reisens slutt.

 

FREMME: Syklene lastes på trailer, mens førerne tar fly hjem.
FREMME: Syklene lastes på trailer, mens førerne tar fly hjem.

Comments Closed