Det er ingen ukjent sak at det å importere for eksempen motorsykler fra USA kan være ”god butikk”.

Lav dollarkurs gjør at mange sykler fremstår som svært rimelige ”over there”, og fristelsen er stor. En skal ikke importere mange sykler før en selv har gratis MC.

Dette har også mange MC-importører slitt med, og tilsvarende sak (dog ikke MC) er nå blitt gjennomgått av EFTA-domstolen.

Etter denne rettssaken i EU-domstolen, hvor Norge også følger gjennom EØS avtalen, er det nå blitt forbudt å parallellimportere varer fra land utenfor EU/EØS området for så å videreselge dette innenfor samme område i konkurranse med den Norske merkevare importøren.

Dersom dette finner sted vil den offisielle merkevareimportøren kunne saksøke parallellimportøren. BikePort har kommet over den juridiske betenkeligheten nedenfor fra et advokatfirma i Oslo som belyser saken på en juridisk måte.

Da spørs det om importører av blant annet motorsykler og utstyr, som har sine merkevare-papirer i orden vil legge mye jobb i å få bort eventuelle plagsomme konkurrenter.

Advokatene skriver:
I en nylig avsagt avgjørelse fra EFTA-domstolen (REDKEN-saken) slås fast at EUs varemerkedirektiv, som en del av EØS-avtalen, er et hinder for såkalt internasjonal konsumpsjon av varemerkerettigheter uavhengig av varenes opprinnelse.

Avgjørelsen innskrenker muligheten og lovligheten av parallellimport av merkevarer til Norge fra land utenfor EU og EØS-området i forhold til hva som har vært ansett å være gjeldende rett.

Når en vare rettmessig er solgt under et varemerke, har kjøperen som regel fått rett til å selge den videre under det samme merket, så sant videresalget skjer innenfor det geografiske område der selgeren har retten til merket. Man sier at varemerkeretten konsumeres ved det første salget, slik at merkeinnehaveren ikke lenger kan gjøre sin rett gjeldende overfor bruk av merket på de solgte eksemplarene.

Fordi varehandelen i stor utstrekning er internasjonal, er det blitt et sentralt spørsmål om konsumpsjon inntrer uansett hvor varemerkeinnehaveren har satt varen i omsetning, eller om konsumpsjonen på noen måte er territorialt begrenset.

Man snakker om nasjonal og regional konsumpsjon der hvor retten konsumeres bare innenfor det eller de land der merkeinnehaveren har satt varen i omsetning, og om internasjonal eller global konsumpsjon hvis varemerkeretten konsumeres i alle land for en vare som merkeinnehaveren har brakt i omsetning et eller annet sted i verden.

Praktisering av internasjonal konsumpsjon innebærer at parallellimport alltid er tillatt, altså at aktører utenfor merkeinnehaverens agentur- og forhandlernett kan kjøpe hans varer i land der de er priset lavt, importere dem til et land der han holder vesentlige høyere priser, og selge dem der i konkurranse med ham, til priser lavere enn hans. Forbrukerinteresser og frihandelsinteresser er gjerne forkjempere av internasjonal konsumpsjon.

Ulempen ved internasjonal konsumpsjon er at parallellimporten sjenerer merkeinnehaverens omsetningssystem i importlandet. Hans agenter og forhandlere opplever nesten alltid parallellimporten som en urimelig konkurranse, fordi de selv ikke kan gå ned til de priser parallellimportørene kan holde. Parallellimportørene kan drive med lavere omkostninger også fordi de i stor utstrekning kan snylte på den markedsføring og reklame som det regulære forhandlernett må bekoste. Dette gjelder særlig de store og kjente merkene. I noen bransjer er det også av betydning at parallellimportøren normalt ikke holder noe serviceapparat.

EU praktiserer på grunnlag av varemerkedirektivet ikke internasjonal, men regional konsumpsjon. Dette innebærer at varemerkeretten konsumeres innenfor EU når varen av merkeinnehaveren er satt i omsetning i et EU-land, men er i behold for merkeinnehaveren innenfor EU for varer som han kun har satt i omsetning i land utenfor EU. Parallellimport fra f.eks. USA vil således være et varemerkeinngrep som merkeinnehaveren kan påberope gjennom forbud og krav om erstatning mot parallellimportøren og hans avtagere.

EUs varemerkedirektiv, som del av EØS-avtalen, gjør EØS-landene til en del av det regionale europeiske området. Imidlertid har EØS-avtalen frem til nå vært tolket slik at EØS-landene selv bestemte om de skulle praktisere internasjonal eller regional konsumpsjon innenfor i sitt eget hjemlands grenser.

I den såkalte MAGLITE-saken fra noen år tilbake konkluderte EFTA-domstolen med at det ikke var noe i veien for at EU og EØS-landene hadde ulik praksis på dette området. Saken gjaldt lovligheten av parallellimport fra USA og salg av importerte MAGLITE-lykter i Norge. EFTA-domstolen slo den gang fast at dette ikke utgjorde varemerkeinngrep.

Etter flere avgjørelser i EU-domstolen hvor tilsvarende parallellimport har blitt slått ned på som varemerkeinngrep, har EFTA-domstolen nå skiftet standpunkt. Nå legges avgjørende vekt på harmonisering av forståelsen og praktiseringen av EU- og EØS-regelverket.

Norge kan etter dette ikke i strid med EØS-retten, praktisere internasjonal konsumpsjon som prinsipp, men må forholde seg til regional konsumpsjon i hele EØS-området.

Dette innskrenker lovligheten av og muligheten for parallellimport til Norge fra land utenfor EØS-området som praktiserer internasjonal konsumpsjon. Endringen i rettstilstanden vil kunne ha stor betydning for mange aktører innen varehandelen i Norge som har praktisert parallellimport eller kjøper varer fra parallellimportører.

Meld deg på vårt Nyhetsbrev

Følg oss