HELVETE: Amerikanske soldater kalte Vietnam for «Det grønne helvete». For motorsyklister i dag er det nærmere paradis.

HELVETE: Amerikanske soldater kalte Vietnam for «Det grønne helvete». For motorsyklister i dag er det nærmere paradis.

 

HANOI: Hva vet du egentlig om Vietnam, bortsett fra det du har sett i amerikanske krigsfilmer? Det jeg vet nå, er at det ikke finnes bedre måter å oppleve dette fantastiske landet på, enn fra et motorsykkelsete.

 

 

Tekst og foto: Claus Diseth

 

 

En smilende passkontrollør har akkurat klasket vietnamesisk stempel i mitt norske pass. En aldeles strålende blid og ung mann i hvit skjorte og sort bukse med sylskarp press har nettopp holdt opp en plakat med «Diseth. MC-Reiser. Norway». Jeg, og ti andre nordmenn (og tre svensker) er berget.

 

 

De usynlige

Heten og fuktigheten gjør at sigaretten jeg tenner etter 16 timers flytur til Hanoi, omtrent selvantenner og forsvinner etter to puff. Bussen som skal frakte oss til hotellet har livgivende aircondition. Og en festlig bussjåfør:

– Dere må vite en ting om trafikken i Hanoi. Når dere skal krysse en gate, gjør det raskt og bestemt, men ikke altfor raskt. Under ingen omstendighet må dere stoppe midt i gaten når dere har begynt å krysse. Da blir dere usynlige. Og de usynlige har en lei tendens til å dø.

Øh?

Selvfølgelig hadde sjåføren rett. Det er registrert mer enn 1,2 millioner lette motorsykler i Hanoi. De setter sitt preg på gatebildet, for å si det sånn.

 

 

VANVIDD: Det er ca to millioner motorsykler i Hanoi. Det hender det da blir litt travelt i enkelte kryss...

VANVIDD: Det er ca to millioner motorsykler i Hanoi. Det hender det da blir litt travelt i enkelte kryss…

 

Det glade vanvidd

Halvliteren på det vestlige hotellet koster 12 kroner. Halvliteren på gatehjørnet rett nedenfor koster en fjerdedel. Vi opplever en dag i Hanoi i god, gammelkommunistisk ånd, samt med en lettere hodepine dagen derpå.

Så busses vi ut av sentrum. Og ser storøyd hvordan dagliglivet på Hanois veier egentlig fungerer. Tre på en scooter der, fire på en der. To på en Honda 125, men med en fryseboks spent bakpå. Der er det en alene. Jøss! Bortsett fra at han har en levende gris spent fast på baksetet.

 

TRANSPORT: Mopeder, scootere og 125cc blir brukt til transport av alt fra frysere til griser, kalver og garderobeskap...

TRANSPORT: Mopeder, scootere og 125cc blir brukt til transport av alt fra frysere til griser, kalver og garderobeskap…

 

Den lille sorte

Bussen svinger inn på en enorm paradeplass utenfor Hanoi sentrum. Minst en kvadratkilometer. Vi settes av på en av kortsidene. Solen står høyt på himmelen. Det er 32 fuktige varmegrader. Og der står vi. Etter to puff-puff og halvannen liter vann kommer det to små lastebiler. En haug Hondaer fra midten av 90-tallet løftes av. Det er bare å velge. Jeg tar den lille, sorte.

Endelig. Motorsyklister uten motorsykkel er som spaghetti uten saus. Kleint. Vi trekker på oss medbragt kjøreutstyr, lemper bagasje i følgebil, tester sykkelen som skal frakte oss trygt rundt i Nord-Vietnam. Trekker pusten, og begir oss ut i Hanois vanvittige trafikk.

 

 

Nordover og oppover

To rundkjøringer større enn halve Sverige senere, er vi på motorveien nordover. En liten halvtimes kjøring, og vi svinger av. Inn på smalere vei. Gjennom små byer, og på vei oppover, forbi vannbøfler midt i veien, forbi gatemarkeder, forbi lastebiler på feil side av veien. Vi klatrer oppover.

Selvfølgelig begynner det å regne.

Det plasker ned i voldsomme mengder, og vi tvinges inn på en «rasteplass». Så deilig! Der får vi grillet mais. Ris kokt inne i et bambusrør. Hilser hjertelig på de lokale kuene. Og alt som er på motorsykkelen – inkludert pass, kamera og skriftlig reisebeskrivelse, er søkkvått.

 

YMSE KVALITET: Vi var glade vi ikke kjørte bil.

YMSE KVALITET: Vi var glade vi ikke kjørte bil.

 

Sovesal en

Regnet gir seg, vi kjører videre. Thang, vår lokale guide, svinger atter en gang av hovedveien. Vi følger en smal sti av betong en liten kilometer. Jungelen blir tettere, og betongen borte. Vi er på en sti. Og den er gjørmete. En kilometer til, og veien blir litt bedre.

Vi kommer inn i en liten landsby. Hønene flakser. Ungene vinker, smiler og roper. Thang svinger inn i første etasje (!) på et hus på stylter. Vi parkerer. Serveres iskald øl. Her skal vi bo i natt. På sovesal en. Eller muligens to. I alle fall den i andre etasje. På gulvet. På en tynn madrass. Under et myggnett som henger fra bambustaket. Det er vakkert, det er eksotisk, og det er en flott opplevelse. De lokale danser for oss. Vi danser med dem, og alle ler med oss, og muligens av oss. Spesielt dagen derpå.

 

 

Om å kjøpe bambusgjerder

Etter frokost finner Morten, hedersmann fra Våler i Østfold, støvlene sine på kanten av peisen. De er tørre. Det var de ikke kvelden før. Han bytter uansett til sandaler. Og shorts.

Vi fortsetter oppover, mot grensen til Laos. Kjører grusveier gjennom et fantastisk, grønt fjell-landskap. På toppen er det gjørmete. Vi passerer flere landsbyer. Kommer inn i nytt gjørmeparti. Jeg kjører sist. Ser de andre streve nede i halvmeterdype hjulspor. Og velger venstrekanten i stedet. Ikke smart.

Noen sekunder senere ligger både jeg og den lille sorte dypt nede i en rismark. Det er to meter opp til veien – og hele landsbyen (samt mitt reisefølge) skriker av latter. 100.000 dong (30 kroner) og en halvtime senere, er sykkelen oppe av gjørma, og jeg eier ti meter ustabilt bambusgjerde.

 

 

Laos og tåke

Om morgenen før avreise fra en liten landsby med et navn vi ikke kan uttale, oppdager vi at clutchhendelen på en av syklene er brukket. Thang tar med seg sykkel og mekaniker, og fyker avgårde. 20 minutter senere er de tilbake. Hendelen er sveiset, og vi fortsetter langs grensen av Laos.

Hele veien møtes vi av åpne, nysgjerrige mennesker. De peker, ler, hilser og tar på kjøreutstyret vårt. Og ler mer. På grusveiene føler vi oss litt som Paris – Dakar-kjørende Pål Anders Ullevålseter, helt til vi blir passert i sving av en familie på tre på en scooter.

Vi klatrer opp til fjellbyen Sapa i tett tåke og 10 varmegrader. Tenner bål i en bøtte på gulvet i restauranten for å holde varmen. Og ender dagen på et ubeskrivelig luksuriøst spa-hotell.

 

 

Nattoget hjem

Motorsykkeleventyret ender i grensebyen Lao Cai. På den andre siden av elva ser vi stormakten Kina. Vi får renset og pusset støvler for 15 kroner, før utstyret pakkes ned eller gis bort til våre lokale guider.

Syklene kjøres inn på togperrongen. De lempes inn i en vogn. Selv krabber vi inn i Orientexpressens sovevognavdeling, og snorker oss tilbake til Hanoi. Vi har tilbragt åtte døgn på vietnamesiske veier. Vi har ikke sett napalm. Vi har ikke sett hat. Ingen kriminalitet. Fattigdom, javel. Nød? Lite. Lykke? Masse. Og vi har fått opplevelser for livet.

 

For flere detaljer: www.mc-reiser.com

 

IMG_3757 - Version 2

Facebook-kommentar

Meld deg på vårt Nyhetsbrev

Kontaktinfo

BikePort AS
Postboks 21
7560 Vikhammer
Tlf: +47 92082072
E-post: post@bikeport.no

Følg oss